Hvem er vi til å stille oss i en posisjon hvor vi velger hvem som har verdi eller ikke?

 

Noen sa til meg forleden dag: "jeg skjønner ikke hva de klager over, de hadde jo råd til å kjøpe en dyr sykkel i Russland så de kom seg over grensen. For ikke å snakke om reisen dit... Så kommer de til Skandinavia og klager over måten de blir tatt i mot på? Bortskjemte!"

Jeg ble rimelige provosert av dette. Det er flere ting. Men la meg tegne et bilde for dere:

Norge blir rammet av krig. Tenk deg situasjonen til Syria bare i Norge, okei? Tenk på det i 2 minutter. 
Så tenker du på hvordan landet vårt er bygd opp, hvilke forskjeller vi har i dag mellom fattig og rik. Mellom ressurssterke mennesker og de som har mindre eller så og si ingen ressurser. De som er utenom systemene, de som lever på siden av vårt samfunn. Slike forskjeller er det i hele verden. Til og med i de aller fattigste landene er det forskjeller mellom fattig og rik. Også i Syria.

Så det er klart at det er noen som har mer enn andre, andre forutsetninger og andre muligheter. Noen har jobbet hele livet i en godt betalt jobb, noen har utdannelse og er i ferd med å komme i jobb. Noen er studenter, noen er besteforeldre som har jobbet hele livet. Noen andre har aldri kunnet jobbe, noen har jobbet, men for en slikk og en ingen ting. Forskjellene er et faktum.

Alle disse menneskene har gjort det de kan for å komme seg bort fra krigen. De har tatt det de hadde av verdi med seg og mistet mye på veien. De har solgt eiendeler, hus og hjem for å få råd til en billett over vannet, til et annet land, til en redningsvest, eller til vann og mat til familien på veien. Om de var så heldige å få med seg familien. Mange av flyktningene har opplevd ting du bare drømmer om i dine verste mareritt. Noen av oss, forferdelig nok har kanskje opplevd dette selv. Eller kjenner noen som har det. 

Alle disse flyktningene har hatt et liv på sin måte, akkurat som oss. Mange av disse har stoppet på veien, kommet inn i et land. Valgt å bli, sett muligheter, blitt tatt i mot. Det var ok, det var bra nok. Andre ser andre muligheter, tenker at de kan være ressurser og ønsker å følge veien videre når man likevel er søkende. Dette er den ene siden av det. 

Den andre siden av det blir selvfølgelig disse som debatten dreier seg om nå " de økonomiske flyktningene". De som folk mener streber etter "det gode liv". Etter de gratis støtteordningene og de flotte samfunnssystemene de har hørt så mye om. Ja noen av disse er det også, det er klart de prøver? De har jo faktisk ingenting å tape. Det kan ikke bli verre enn det det er. 

Dersom du som nyutdannet biolog, professor, jurist, sykepleier, ingeniør, økonom, brannmann eller hva det skulle være, måtte flykte fra landet ditt og du kom en plass hvor freden var et faktum og hvor mulighetene var store. Du visste du var en ressurs, du visste du hadde noe å bidra med og du visste du hadde et ansvar for familien din. Ville du da tenkt at det var ok om du ble sett på som en kriminell, eller ble dømt når noen så hvor du kom fra, eller om du ikke ble vist den respekten du var berittget til? Fordi du kommer som flyktning? Du ville ønske det beste, du ville søke muligheten. 

Nå skal det sies at det er ikke mange plasser i verden hvor du som flyktning får hotellrom og varm mat til lunsj og middag. Det er ikke alle plasser hvor du ved lov er garantert opphold, eller blir overordnet behandlet med respekt. Norge er noe helt for seg selv. Og vi skiller oss ut nettopp på grunn av dette. Vi er verdens beste land å bo i for en grunn. Jeg synes at vi burde vise hvorfor vi er det og at vi har muligheten, som ikke alle andre land i verden, til å ta vare på de som trenger det mest. Og det er kanskje ikke så mye de trenger likevel. Er det ikke slik at vi også trenger arbeidskraft, er det ikke slik at vi kunne tenkt oss syriske tolker, eller gode professorer, jurister, leger og annet akademisk og ikke akademisk i vårt samfunn? Få andre inputs og perspektiver. 

Vi skal med dette som med så mye annet ikke trekke alle under en og samme kammen. Men dette er mine umiddelbare tanker, og tanker som gjør meg godt og vondt på samme tid. Det er en forvirrende debatt, det er en debatt vi ikke har ofte så intenst, og det er ikke ofte hvor vi må gå så langt inn i oss selv som enkeltmenneske og politikere for å løse en krise. Men husk! Dette er en krise.

Hva om det hadde vært deg? 



Skriv en ny kommentar

hits