Vi var desperate, vi var blodige og vi var sinte. Vi lette etter hverandre blant blod og ruiner. Vi luktet redsel. Jeg hadde våpen og jeg brukte det. Skuddene var enklere å fyre av enn jeg hadde ventet. Vi gikk rundt i mørket, søkte lys eller varme. Skuddene ble fjernere. Jeg kunne kjenne hjertet mitt dunke, jeg hadde ikke kjent det på en stund. Det var godt å kjenne at jeg levde, det betydde at jeg var en mindre de klarte å ta livet fra.

Det var så ekte i natt. Det var så virkelig, varmt og nært. Jeg våknet av våte klær og sengetøy og at jeg snakket i søvne. Samboeren min trodde jeg kjeftet på han fordi han var urolig .Helt til jeg roper ut i lufta "Vi er i krig!".

Jeg har virkelig aldri drømt om krig på denne måten før, jeg var midt i det. Jeg levde i det. Jeg følte sånn på det, og i drømmen så visste jeg ikke at det var en drøm. 

Det er klart at vi påvirkes av det vi ser på tv og i alle slags media. Da vi fikk beskjeden om hva som hadde skjedd i Paris på fredag, så klarte jeg ikke å forholde meg til det. Jeg leste om det på nett, overskriftene, men klarte ikke klikke meg inn på artiklene. Jeg ville heller ikke se nyheten. Feigt? Ja det er mulig, men jeg blir så lett påvirket. Jeg får så ufattelig vondt inni meg. Jeg blir så lei meg, frustrert og hjelpeløs. Jeg blir sint. Jeg gråter og gråter. Det skjedde i går. 
Vi så på nyhetene og jeg klarte ikke stopp gråte. Denne gangen følte jeg at det var så enormt nære. Nærmere enn noen gang. Ondskapen kryper opp igjennom Europa. Jeg fikk panikk. 

Jeg leser, dessverre, en del kommentarer og statuser på bl.a Facebook som går til et litt kritisk angrep på de som viser sin støtte med flagg som profilbilde, som tenner lys på ambassaden og de kritiserer menneskesynet til disse som prøver å vise sin sorg og støtte. Argumentet er at ikke bare Paris lider, men hele verden. At vestlige terrormål får større mediadekning enn andre steder i verden. Det er mulig at du føler det, men jeg har ikke sett på nyhetene på gud må vite hvor lenge uten at det har omhandlet et eller annet bombeangrep, sivile som er drept hundrevis av gangen, eller en form for terror. Jeg ser det hver dag, jeg leser om det hver dag. Det er fjernt, men likevel nært. 

I helgen kom det ekstremt mye nærmere. Det tror jeg veldig mange av oss føler på. Det er Paris - en by de aller fleste av oss har et forhold til. Mennesker vi kjenner som er der, steder vi har vært og et folk vi kjenner. 

Det som virkelig slo meg ut i går og gjorde at redselen og sorgen tok meg var at det for det første var så meningsløst. Meningsløse mål. Men likevel med et formål; drepe flest mulig uskyldige mennesker. 
Det andre som slo meg var at dette kunne vært i Oslo. I byen min, i landet vårt. Det kunne vært på Ullevål Stadion, det kunne vært på Rockefeller konserthus og på restauranter på Grünerløkka. Jeg så for meg selv i situasjonene. Jeg så meg selv livredd, kjempe for livet, ikke forstå hva som skjer, bli fratatt friheten. 

Det satte ting i perspektiv. Alt jeg ser på nyheter og leser om i verden som omhandler krig, terror og faenskap blir så fjernt. Jeg klarer ikke å ha noen virkelighetsoppfatning av det. Det er plasser i verden og et folk jeg ikke kan relatere til på en måte. Jeg kjenner meg ikke igjen, jeg kan ikke identifisere meg. Det blir vanskelig. 
Likevel vil jeg jo hjelpe og stiller opp for Flyktninghjelpen og er frivillig i Røde Kors. Jeg stiller meg tilgjengelig for å hjelpe, men jeg skjønner ikke hva som skjer. 

Denne gangen fikk jeg virkelig føle det på kroppen. Og vær så snill dere der ute og ikke bli sint på meg av den grunn. Vi er alle forskjellige og vi reagerer alle ulikt. Jeg har ikke et annet politisk ståsted, jeg støtter ingen ekstremister, og jeg mener ikke at noen fortjener fred mer enn andre.

Slik kjenner vi Paris - kjærlighetens by. Det er ikke rart dette berører. Vi har et eierskap til det, en drøm om Paris. 



 

Henrik Sortland

15.11.2015 kl.11:08
Flott innlegg! Ønsker deg en god og fredfull søndag :-)

Les gjerne innlegget på bloggen min, om hva jeg mener vi alle kan bidra med, for å gjøre det norske samfunnet og verden til et bedre sted, etter den grusomme terroraksjonen i Paris, fredag kveld. <3

Hompetitten

15.11.2015 kl.11:10
Skrev nettopp litt om det selv. Jeg viser min støtte til Paris, men må ikke glemme at det som skjedde i paris skjer ofte i Syria. Ingen endrer profilbilde for dem. Dette er hva syria flykter fra, men dem får ikke en kronikk i vg engang. Jeg støtter paris med hele meg, men støtter også syria 💓

Skriv en ny kommentar

hits